Please enable JavaScript.
Coggle requires JavaScript to display documents.
Avtaleslutning etter andre regler og prinsipper enn avtaleloven - Coggle…
Avtaleslutning etter andre regler og prinsipper enn avtaleloven
Kommersielle avtaler
Forhandlingsavtaler
Typisk for disse avtalene er at de får sitt innhold etterhvert som kontraksforhandlingene skrider frem (
suksessive avtaler
)
I praksis vil det være vanskelig (neste umulig) å sondre mellom hva som er et tilbud, avvikende aksept i kombinasjon med nytt tilbud mv når forhandlingene skjer muntlig og pågår over tid.
Derfor kan ikke reglene i avtl. kap. 1 løse spørsmålet om når partene bindes til avtalen.
En part kan eks. under forhandlingene ha forutsatt at enighet så langt er avhengig av at parten får gjennomslag på andre områder det forhandles om - ikke alle utsagn har løftevirkning
Vil opppstå spørsmål om de disposisjoner som finner sted under forhandlingene, overhode er av forpliktende karakter: Kan en part trekke tilbake et utsagn i et delspørsmål under henvisning til at det ikke lykkes å oppnå enighet totalt? Eller inntrer det en suksessiv binding etter hver som forhandlingene skrider frem, slik at "bordet faner" på et gitt tidspunkt, med den følge at binding foreligger når partene er blitt enig om det vesentlige i avtaleforholdet (main terms)?
Et hovedspørsmål er hvilke disposisjonskriterier som er relevante og avgjørende ved forhandlingsavtaler --> avgjørende er om det foreligger tilstrekkelig enighet til å anse avtale for å ha kommet i stand
Tilstrekkelig enighet kan således godt tenkes å foreligge, selv om det partene har forhandlet om, ikke er nedfelt i en avtale som er påført partenes underskrift, jf. formfrihetsprinsippet
Avtalte disposisjonskriteriet
I kommersielle avtaler kan partene benytte seg av avtalelovens regler om at avtaleinngåelse er fravikelig, jf.
avtl. § 1
, til selv å avtale hvilke disposisjonskriterier som skal anses avtalestiftende
Partene kan avtale hvordan de skal bli bundet, trinnvis under forhandlingene - kan gjøres ved at de fortløpende formaliserer og underskriver "delavtaler" som gjør det klart hvor langt binding foreligger + presisere hva de ikke har oppnådd enighet om --> kan hindre at en av partene velter spiller ve å trekke seg fra ytterligere forhandlinger
Partene kan også før forhandlingene/tidlig under forhandlingene, avtale at det skal inngås skriftlig kontrak med bindende underskrifter hvis og når avtaleforhandlingene fører frem til et positivt resultat (signeringsforbehold), jf.
Strømstad Marina
(Rt-2014-100)
Annen fremgangsmåte: en direktør for et selskap som ikke har kompetanse til å binde selskapet i det aktuelle spørsmålet, underskriver kontrakten med forbehold om styresamtykke = styreforbehold --> kan bare løftes av styret selv (etter styret har vurdert og tatt standpunkt til om avtalen skal inngås og treffe beslutning om at forbeholdet ikke lenger gjelder, og at selskaper er bundet)
Trinnvis binding - deklaratoriske (fravikelige) regler og retningslinjer
Det vanlige er at partene hverken inngår avtale om de dispoisjonskriterier som skal binde dem, eller har mer/mindre klare felles forutsetninger om dette når de går inn i avtaleforhandlinger - hvordan er rettsstillingen da?
Enkle avtaler (eks. tingytelser) --> sikkert besvare bekreftende at enighet om hovedpunktene i avtaleforholdet er tilstrekkelig
Noe mer kompliserte avtaler (eks. salg av fast eiendom): Høyesterett har i en rekke tilfeller komme til at avtale må anses kommet i stand, selv om det ikke forelå enighet på alle punkter.
Høyesterett har lagt stor og ofte avgjørende vekt på om
hovedpunktene
i kontraktsforholdet er på de rene, og i sa fall kommet til at avtale må anses inngått
Det er ikke grunnalg for at det gjelder et krav om at partene har signert et avtaledokument, jf.
Vinagentur
(Rt-1998-946, s. 958)
Det samme poengteres i
Mæle
(Rt-2006-1585),
Optimogården
(Rt-2011-410) og
Strømstad Marina
(Rt-2014-100)
Dommene gir gode argumenter for å hevde at det som hovedregel kan legges til grunn at avtale er kommet i stand også i mer kompliserte og langvarige kontraksforhold når det er oppnådd enighet om hovedpunktene i avtaleforhodlet --> ikke krav om at det også må være enighet om detaljene.
Intensjonsavtaler
Intensjonsavtaler må ses i sammenheng med forhandlingsavtaler som gror fram suksessivt - på et eller annet stadium under kontraksforhandlingene utformer partene en erklæring som i skisseform angir et mål (hensikt) og noen hovedpunkter av en kontrak som de ønsker skal komme i stand
Intensjonsavtale = erklæringen er et forberedende og foreløpig dokument som senere skal avløses av en forpliktende avtaleforhold
Hvorfor benytte intensjonsavtaler? - tre faktorer som motiverer partene til å gjøre bruk av intensjonsavtaler: (1) den påtenkte, endelige avtale er av omfattende og komplisert art, (2) at partene er i en viss tidsnød og/eller (3) at det er nødvendig å iverksette omfattende tiltak i form av undersøkelser mv før en bindende avtale kan inngås
Inngår ofte som ett av flere ledd i oppkjøpsprosessen
Uavhengig av om intensjonsavtale er rettslig forpliktende, binder den partene faktisk opp og begrenser deres muligheter til å forhandle med andre
Hovedspørsmålet: det springende punktet er om en intensjonsavtale har
løftevirkning
/om det bare for moralske/andre ikke-rettslige følger for en part som bryter den.
Lite rettspraksis --> usikker rettstilstand
Partene har selv regulert at intensjonsavtalen skal ha løftevirkning - ikke uvanlig at partene i intensjonsavtalen uttrykkelig avtaler at de ikke skal være rettslig forpliktende til å inngå den påtenkte avtalen
Partene har ikke regulert løftevirkning - om den kan sies å utløse løftevirkninger vil i utgangspunktet være avhengig av en tolkning av avtalen, og videre evt. alminnelige tolkningsprinsipper
Uten tolkningsmomenter - kan antagelig oppstilles en presumpsjon om at intensjoansavtale ikke forplikter partene til å inngå den påtenkte avtalen
Høyesterett har i et
obiter dictum
(sidebemerkning) gitt uttrykk for at "presumpsjonen ved avtaler av denne typen er at partene ikke er forpliktet til å inngå den påtenkte avtalen", jf.
Selbakkhøgda borettslag
(Rt-1995-543, s. 552)
Anbudskonkurranse (offentlige anskaffelser)
Det offentlige foretar anskaffelser innenfor en rekke vare- og tjenesteområder (eks. bygg og eiendom, it, transport og renhold)
Ved slike anskaffelser står ikke det offentlige fritt hverken når det gjelder valg av medkontrahent/ avtalevilkårene/ fremgangsmåten for hvordan avtalene kommer i stand - men plikter å følge et omfattende lov. og forskriftsbasert regelverk om
offentlig ambuskonkurranser
Regelverket har primært grunnlag i EUs direktiv om offentlig anskaffelser (2014/24/EU) og en egen rammelov, anskaffelsesloven
Lovens formål: fremme effektiv bruk av samfunnets resurser og bidra til at det offentlige opptrer med integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte, jf.
§ 1
--> må bedømmes på den bakgrunn at samfunnsmessige hensyn tilsier at det skjer en kontrollert utvelgelse av hvem som får oppdraget
Kontrakten går til den som kan oppfylle den billigste og beste, samtidig som man sikrer lik behandling, fair play og reell konkurranse på et kontrollert grunnlag mellom leverandørene
Loven gjelder ikke enhver ubetydelig offentlig anskaffelse - bare når offentlige oppdragsgivere inngår "vare-/tjeneste-/bygg- og anleggskontrakter, herunder konsesjonskontrakter, eller gjennomfører plan- og designkonkurranser, med en
anslått verdi som er lik/overstiger 100 000 kr
" (uten merverdiavgifter), jf.
§ 2 (1)
Gjeldende anskaffelser som foretas vises i
§ 2 (2)
Både prosessen frem mot avtaleinngåelsen og selve tildeligen av kontraken skjer etter en formalisert prosedyre i form av en konkurranse -
ambudskonkurranse
, jf.
§ 4
Den viktigste forskriften - forskriften om offentlige anskaffelser (fra 2016) --> gir både en detaljorientert regulering av hvordan saksgangen i ambudskonkurranser om offentlige anskaffelser skal finne sted + materielle regler om når og hvordan partene blir forpliktet i ambudskonkurrransen
Masseavtaler
Avtal. modell for avtaleslutning passer ikke for masseavtaler
Massevatler = avtaler som inngås i et stort antall i det dagelige liv, og som stadig gjentas
Oppfattes som den direkte motsetningen til "skreddersydde" forhandlingsavtaler, der avtalelovens modell heller ikke passer.
Den typiske masseavtale er innkjøp i butikker, handling med automat, løsning av billet ved bruk av offentlig transport, parkering av bil på parkeringsplass mv. - i disse tilfellene er det ikke rimelig å betrakte noen del av handlingsmønsteret som tilbud og aksept.
Forutsetning: de som velger å inngå en massevatale, må gjøre det på de vilkår den annen part oppstiller for masseavtalene (take ir or leave it)
Sjeldent tvil når avtalebinding skjer ved masseavtaler --> det er selve begrunnelsen for avtalebinding som kan reise problemer fordi det ikke er tale om en avtale bygget på partsutsagn etter avtalelovens modell
Det mest realitiske er å la de enkle handlinger som knytter seg til avtalen, utgjøre relevante disposisjonskriterier
Likevel er ikke enhver faktisk handling fra en parts side knyttet til inngåelsen av en masseavtale kan anses som et relevant disposisjonskriterium (avtalestiftende rettsfaktum)
Hvor det oppstår tvil om hvorvidt avtalebinding inntrer ved massevataler - det ledende synspunktet om det er skjellig grunn til å beskytte adressatens forventninger, jf.
forventningsprinsipppet
Eks: når det gjelder parkering ved bruk av parkometer - betaler det parkerende ikke, vil hen likevel være forpliktet til det når hen parkere på den plassen - nærliggende å anses forpliktelsen til å betale for bruken av plassen som en slaks sanksjon som knytter seg til det at bilen parkeres uten at det betales - rimelig å beksytte de berettige forventninger til eieren av parkeringsplassen
Vedtagelse av standarvilkår
I praksis hender det at tilbyderen ikke inkorperer alle vilkårene hen ønsker som elementer i kontraksforholdet punkt for punkt i tilbudet - hen forutsetter mer/mindre eksplisitt at hans egne/bransjens standarvilkår skal supplere avtalen - det samme kan gjelde for akseptanten
Det springende punktet er om den annen part er bundet av standarvilkårene,
vedtagelsesspørsmålet
Vedtagelseskravet
Det er ikke lovfestet i avtl. hva som skal til for at standard vilkår skal bli en del av den individuelle avtalen - rettspraksis gir en del holdepunkter for hvilke retningslinjer løsningen må basere seg på
Saksforholdet må alltid underkastes en konkret vurdering med grunnlag i
forventningsprinsippet
- den som vil ha sikkerhet for at den annen part skal være bundet av vilkårene, må presentere dem for denne på en rimelig klar og uforbeholden måte før avtalelsutningen
Inneholder tilbudet standardvilkår og dette blir akseptert uten innvendinger vil vilkårene som utgangspunkt bli en del av avtalen - det kan ikke kreves at medkontrahente faktisk har lest vilkårene.
Må likevel gjøres reservasjoner ved binding (1) for tilfeller hvor vilkårene er presentert på en måte som gjør at medkontrahenten ikke har hatt rimelig mulighet til å forstå at de er tenkt som del av avtale, og (2) hvor han ikke har hatt rimelig mulighet til å forstå hva de inneholder (alternative vilkår - tilstrekkelig at en av de er til stede) --> overraskende standarvilkår, jf.
Pakkeseddeldommen
(Rt-1968-118) og
Agrukpinnedommen
(Rt-2004-675)
Synspunktet om at
overraskende standarvilkår
normalt ikke kan anses vedtatt, innebærer bla. at det kreves en tydelig henvisning hvis vilkårene er inntatt på baksiden, eks. vilkår med liten skrift kan normalt ikke anses vedtatt og er særlig utsatt hvis de samtidig er uklart formulert
Agurkpinne
illustrere at det tilsvarende gjelder ved urimelige, se avsnitt 73 vilkår
Vilkårene som er inntatt i aksepten - vil anses som uoversstemmende hvis det er avvik mellom aksepten og tilbudet, jf.
avtl. § 6 (1)
Hvis tilbyderen ikke kommenterer vilkårene kan hen bli bundet av dem dersom akseptanten går ut fra at aksepten samsvarer med tilbudet, jf.
avtl. § 6 (2)
- siden akseptanten som regel vil være klar over at standarvilkårene avviker fra tilvudet vil det vøre lite praktisk at tilbyderen blir bundet av sin passivitet
På et tidspunkt vil det være for sent å føye nye kontraksvilkår til avtaleforholdet/endre vilkår partene har oppnåd enighet om - kan tenkes å sette en grensen mellom vilkår som er vedtatt før og formidlet etter avtaleinngåelsen
I
Pakkeseddeldommen
(Rt-1968-118) avviste retten vilkår om eiendomsforbehold inntatt i en faktura og en pakkeseddel.