Please enable JavaScript.
Coggle requires JavaScript to display documents.
Epsitemologi og metodikk Gjør rede for ulike metoder innenfor biologisk…
Epsitemologi og metodikk
Gjør rede for ulike metoder innenfor biologisk psykologi
Biologisk psykologi
Biologisk psykologi, også kjent som atferdens nevrovitenskap, er et fagområde som utforsker hvordan biologiske prosesser påvirker atferd, tanker og bevissthet. Faget kombinerer kunnskap fra nevrovitenskap, genetikk og fysiologi for å forstå sammenhengen mellom hjernen og atferd. Målet er å identifisere hvordan nevrologiske, genetiske og hormonelle mekanismer virker sammen for å forme våre opplevelser og handlinger.
Materialisme og determinisme
Biologisk psykologi bygger på materialistisk filosofi, som sier at alle mentale og psykiske fenomener kan forklares gjennom fysiske prosesser i kroppen – spesielt hjernen. Dette betyr at tanker, følelser og beslutninger i prinsippet er biologisk forankret. Samtidig er determinisme et sentralt prinsipp – alt som skjer har en forutgående årsak. Dermed avvises tanken om en absolutt fri vilje; handlinger oppstår som følge av nevrobiologiske årsakskjeder.
Historisk perspektiv
Oppfatningen av hvor psyken sitter har endret seg dramatisk gjennom historien. I oldtidens Egypt mente man at hjertet var sjelens sete, mens moderne forskning lokaliserer psyken til hjernen og det sentrale nervesystemet.
Bruk av dyremodeller i forskning
Dyreforsøk spiller en viktig rolle i biologisk psykologi, særlig der det er uetisk eller umulig å utføre studier på mennesker. Dette gjelder for eksempel forskning på hjernelesjoner og genetisk manipulasjon. En kjent suksesshistorie er nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser, som ved hjelp av dyremodeller oppdaget viktige mekanismer for romlig orientering i hjernen (grid-celler).
Metoder i biologisk psykologi
Klassiske invasive metoder
Intracerebrale lesjoner
Det brukes for å undersøke hvordan bestemte områder i hjernen påvirker atferd og funksjon. Det finnes ulike metoder
1. Ablasjon
Kirurgisk fjerning av hjernevev.
Brukes for å observere hvilke funksjoner som forsvinner når et område fjernes.
Fordel:
Klart bilde av funksjonstap.
Ulempe:
Irreversibel, og kan påvirke nærliggende strukturer.
2. Elektrolytisk lesjon
En tynn ståltråd føres inn i hjernen og påfører likestrøm for å drepe vevet.
Størrelsen på skaden justeres med spenning (volt) og varighet på strømmen.
Radiofrekvens-lesjon (høyfrekvent strøm):
Vannet i vevet varmes opp kontrollert, som i en mikrobølgeovn.
Dette gir dannelse av ioner og mer presis vevsskade.
Forskjell fra vekselsstrøm:
Vekselsstrøm kan gi mer spredt varme og skade nærliggende vev.
Fordel:
Nøyaktig skadeområde.
Ulempe:
Skader både celler og forbipasserende nervetråder.
3. Nervetoksiske lesjoner (kjemiske lesjoner)
Bruk av kjemikalier som selektivt dreper bestemte nerveceller.
Uspesifikke stoffer:
Kainsyre og quisqualsyre – dreper mange typer nerveceller.
Spesifikke stoffer:
6-hydroksydopamin (6-OHDA) – retter seg mot dopaminproduserende nevroner.
5,7-dihydroksytryptamin (5,7-DHT) – påvirker serotoninproduserende nevroner.
Fordel:
Målrettet ødeleggelse av spesifikke celletyper.
Ulempe:
Kan ha bivirkninger; mindre brukt i dag.
Erstattes ofte av molekylærbiologiske teknikker for mer presis og kontrollert manipulasjon.
4. Reversible lesjoner
Midlertidig inaktivering av hjernevev uten å ødelegge det.
Utføres ved:
Injeksjon av hemmende stoffer (f.eks. GABA-agonister).
Nedkjøling av området.
Fordel:
Vevet kan aktiveres igjen.
Samme individ kan testes både med og uten aktivt hjerneområde → mindre variasjon.
Ulempe:
Kortvarig effekt – brukes mest til midlertidige eksperimenter.
Intracerebral elektrisk stimulering
Brukes til å aktivere spesifikke hjerneområder og studere respons.
Intracerebrale injeksjoner
Injeksjon av stoffer gjennom en kanyle direkte inn i hjernen.
Kjemiske analyser av hjernens biokjemi
Push-pull-metoden:
En dobbel kanyle brukes for samtidig å injisere og hente ut væske for analyse av nevrotransmittere i interstitiell væske.
Mikrodialyse
: En probe med membran settes inn i hjernen for å samle opp små molekyler som neurotransmittere.
Syklisk voltammetri:
En karbonfiber-elektrode måler strøm generert ved kontakt med stoffer som dopamin, og gir innsikt i kjemiske reaksjoner i sanntid.
Optogenetikk
En banebrytende metode hvor nerveceller modifiseres genetisk til å reagere på lys. Ved å sende lys gjennom optiske fibre kan man slå spesifikke nevroner av eller på med høy presisjon. Opsiner brukes som lysfølsomme brytere.
DREADD (Designer Receptors Exclusively Activated by Designer Drugs)
En metode som bruker genmodifisering for å gjøre bestemte celler følsomme for spesifikke, kunstige stoffer. Når stoffet tilføres, aktiveres eller hemmes cellene. DREADD brukes ofte for å studere langtidseffekter på atferd.
Moderne metoder
Knock-out og knock-in-dyr
Ved å fjerne (knock-out) eller legge til (knock-in) gener i forsøksdyr (ofte mus), kan forskere studere genetiske effekter på hjerne og atferd. Det finnes over 11 000 forskjellige knock-out-musetyper, noe som har revolusjonert studier av genetiske sykdommer og nevrologiske funksjoner.
Ikke-Invasie metoder
Brukes på mennesker og innebærer ingen fysisk inngripen:
EEG (Elektroencefalografi)
Registrerer hjernens elektriske aktivitet gjennom elektroder plassert på hodeskallen. Viser hjerneaktivitet i sanntid og brukes ofte til å studere søvn, epilepsi og kognisjon.
MEG (Magnetoencefalografi)
Måler magnetfelt produsert av elektriske signaler i hjernen. Har bedre romlig oppløsning enn EEG og påvirkes mindre av skalleben og vev. Kostbart og komplekst utstyr.
MRI (Magnetresonanstomografi)
Bruker sterke magnetfelt og radiobølger til å lage detaljerte bilder av hjerne og kroppens indre strukturer. Basert på hydrogenatomers respons på magnetfelt og radiobølger. Ikke-ioniserende og trygt.
PET (Positronemisjonstomografi)
Benytter radioaktive markører som avgir positroner. Når disse kolliderer med elektroner i kroppen, genereres gammastråler som registreres og brukes til å kartlegge aktiviteten i ulike hjerneområder. Ofte brukt til å undersøke metabolisme, blodgjennomstrømning eller nevrotransmitteraktivitet.