Please enable JavaScript.
Coggle requires JavaScript to display documents.
KAPITTEL 27 SYKEPLEIE VED NEVROLOGISKE SYKDOMMER - Coggle Diagram
KAPITTEL 27 SYKEPLEIE VED NEVROLOGISKE SYKDOMMER
331 innledning
332
Epilepsi
Epilepsi er en av de vanligste nevrologiske sykdommene.
I vår del av verden forekommer epilepsi hos ca. 0,7 % av befolkningen
Hjernesykdommen epilepsi består av tre elementer: minst ett epileptisk anfall, vedvarende risiko for nye anfall og ledsagende nevrobiologiske, kognitive og psykososiale problemer
For å stille diagnosen gjelder følgende hovedkriterier (Fisher mfl. 2014):
To uprovoserte anfall med mer enn 24 timers mellomrom.
Minst ett epileptisk anfall. I tillegg er det en vedvarende funksjonsforandring i hjernen som øker sannsynligheten for nye anfall.
Et epileptisk anfall fører ikke alltid til at en person får diagnosen epilepsi. Akutte symptomatiske anfall, ofte kalt provoserte anfall, er anfall som opptrer isolert. Provoserte anfall kan oppstå den første uken etter hjerneslag eller hjernetraume,
i forbindelse med infeksjon i sentralnervesystemet, ved metabolske forstyrrelser (f.eks. hypoglykemi), ved forgiftning eller ved legemiddel- eller alkoholabstinens. Provoserte anfall opptrer ikke spontant, og blir ikke diagnostisert som epilepsi (Nakken 2019).
.
Figur 27.1 Anfallsklassifikasjon i henhold til International Leage Against Epilepsy 2017. (Fisher mfl. 2017, oversatt av Henning og Nakken 2017. Gjengitt med tillatelse.)
Jeg prøver meg på denne læringsstrategien:
https://xn--lringsstrategier-uob.no/fargekoding/
Fargekoding
Gul: Overskriftene for paragrafer, samt visse svar på viktige spørsmål.
Rød: Viktige eksempler som forklarer poengene.
Grønn: Sammenheng: årsak og konsekvenser, oppsummeringen, og der du ser sammenheng i teksten.
Blå: Skrevne tall hvis de er viktige.
305
Tabell 26.2 Glasgow Coma Scale.
333
.
Epileptiske anfall deles inn i tre hovedgrupper:
fokale anfall,
333 Anfall med fokal start
65-70 % av alle personer med epilepsi har fokale anfall
generaliserte anfall og
3 grupper
anfall med ukjent anfallsstart,
Riktig klassifisering av anfallene er avgjørende for å kunne gi rett behandling og for å kunne vurdere prognose
333-332
Fokale anfall med redusert bevissthet
Fokale anfall med bevissthet
.
samtykkekompetanse 333
Forstå – pasientens evne til å forstå relevant informasjon, f.eks. om diagnose og behandling
Anerkjenne – pasientens evne til å anerkjenne informasjon, f.eks. at den har noe med ham eller henne å gjøre
Resonnere – pasientens evne til å resonnere med relevant informasjon, f.eks. om ulike alternativer til helsehjelp
Velge – pasientens evne til å uttrykke et valg, verbalt eller ikke-verbalt
.
kartlegge sanser.
Smak og lukt. Er det mistanke om forstyrrelse av smak og luktesans, blir lukteevnen testet, fordi den er mest differensiert. Den blir testet ved at pasienten skjelner mellom forskjellige sterke lukter som kaffe og kamfer/såpe.
Syn. Testing av syn kan gjøres enkelt ved å vise fram ulike antall fingre som beveges i ulike deler av synsfeltet, lese tekst, se på klokke og liknende. Det kan være behov for mer omfattende testing for å fastslå omfanget av synsutfallet.
Hørsel. Første tegn på et ensidig hørselstap kan være at pasienten snur på hodet mot den som snakker, eller velger å benytte motsatt øre når han bruker telefonen. Hørselen kan testes ved å bruke hviskestemme først, deretter talestemme på fire meters avstand (Tysnes og Dietrichs 2019, Hickey 2020a, b).
307
.
Kartlegge bevegelsesevnen. Ved skader i hjernen er det viktig å observere og kartlegge pasientens motoriske funksjoner, med andre ord hans evne til viljestyrt bevegelse. 306
Lammelser i ekstremitetene. For å påvise lette lammelser i armene ber en pasienten om å holde armene hevet i skulderhøyde, med lukkede øyne. Armen på den paretiske siden vil da ha en tendens til å dale mot underlaget. For å teste uttalte lammelser kan en be pasienten om å klemme hånden til den som tester. Her er det viktig å skille mellom griperefleks og viljestyrt klemming. Det er derfor vesentlig at en ber pasienten om å slippe opp grepet etter at han har klemt i hånden, for å evaluere om han er i stand til det.
For å vurdere lammelser i beina kan sykepleieren be pasienten om å vifte med tærne, heve beinet fra underlaget eller trekke beinet til seg. Hvis pasienten ikke forstår beskjeden, kan en observere tegn på lammelser i forbindelse med stell og mobilisering, eller teste lammelser ved å smerteprovosere beinet. Logiske avvergemekanismer er å trekke beinet vekk fra smertekilden. Ved å observere pasientens spontane bevegelser kan en for eksempel oppdage at han bare beveger den ene siden, eller at han ikke beveger det ene beinet. Noen pasienter kan være paretiske i det ene beinet og paralytiske i armen på samme side.
Side 307
Neglekt, agnosi, apraksi og ataksi. Observering og vurdering gjøres gjennom stell, spisesituasjon og andre dagligdagse aktiviteter. (Les mot i kapittel 28, s. 378—379)
Forandrede reflekser og spasmer. Testing av reflekser er som oftest legens oppgave og inngår vanligvis ikke i sykepleierens undersøkelse av pasienten. Observasjon og vurdering av spasmer gjøres kontinuerlig når pasienten hviler, og under ulike aktiviteter (Tysnes og Dietrichs 2019, Hickey 2020a, b).