Please enable JavaScript.
Coggle requires JavaScript to display documents.
Velferdskommunene (2) - Coggle Diagram
Velferdskommunene (2)
-
-
Endringer i kommunenes administrative organisering - Fristilling, flat struktur og resultatenheter: Dette handler om hvordan kommuner i Norge har endret måten de organiserer arbeidet sitt på, spesielt etter at en ny lov kom i 1992.
Hva betyr endringene?
Før 1992: Kommunene hadde en streng, hierarkisk struktur. Det sentrale nivået (toppen) bestemte alt, for eksempel budsjett, personalansvar og hva som skulle prioriteres på steder som skoler eller helseklinikker.
Etter 1992: Kommunene fikk større frihet til å organisere seg slik det passet dem best. Nå er det vanligere at ansvaret for økonomi, personale og resultater deles ut til de som jobber nærmest tjenestene, som rektorer på skoler.
Viktige begreper:
Fristilling: Dette betyr at kommunene gir mer ansvar til de som faktisk jobber med tjenestene, som skoleledere eller ledere for hjemmetjenesten. De får ansvar for penger, ansatte og resultatene av arbeidet.
Flat struktur: I stedet for at det er mange ledere på ulike nivåer (som i en pyramide), kutter man ut noen nivåer. For eksempel rapporterer skoler og sykehjem direkte til kommunens administrasjonssjef.
Resultatenheter: Enhetene, som skoler eller helsesentre, blir ansvarlige for sine egne resultater. De må selv bestemme hvordan de bruker pengene sine og prioritere hva som er viktig.
Fordelen med dette?
De som er ansvarlige for tjenestene, som rektorer eller ledere for hjemmetjenesten, får selv bestemme hva som er best for deres område. For eksempel kan en skole prioritere flere lærere eller bedre utstyr.
Det skaper en tettere sammenheng mellom beslutninger og konsekvenser. Hvis noe ikke går bra, er det tydelig hvem som har ansvaret.
New public governance: Dette handler om en teori innen offentlig administrasjon som prøver å forklare hvordan offentlige organisasjoner har utviklet seg over tid.
Tidligere var det en tradisjonell måte å organisere og styre på, kalt tradisjonell offentlig administrasjon. Senere kom en ny tilnærming, kalt New Public Management (NPM), som hentet ideer fra private bedrifter for å gjøre offentlig sektor mer effektiv og økonomisk.
-
Nå mener noen at vi er over på en ny fase som kalles New Public Governance. Denne teorien handler om samarbeid, partnerskap og tillit mellom ulike aktører, både offentlige og private. Poenget er at i New Public Governance skal folk jobbe sammen mer, og tillit er viktig for å få ting til å fungere.
Nå ser man mer på nye måter å styre på, som handler mer om dialog, samarbeid og tillit, i stedet for å tenke på markedet hele tiden.
En metode som har blitt mer populær er "samstyring". Dette handler om samarbeid mellom forskjellige grupper eller organisasjoner. For eksempel kan kommuner samarbeide for å tilby velferdstjenester til folk, eller stat og kommune kan dele et felles kontor, som Nav-kontoret. Samstyring kan også bety samarbeid mellom offentlige og private organisasjoner.
Men personen som skriver notatene, er litt skeptisk til om dette virkelig er noe nytt. De mener at det fortsatt finnes mye av den tradisjonelle administrasjonen, og at ideene om samarbeid og tillit ikke er så nye – vi har jo alltid samarbeidet. I tillegg påpeker de at akkurat som NPM, er mange av ideene i New Public Governance hentet fra hvordan markedet (private bedrifter) fungerer.
Særlover: Dette handler om spesifikke lover som sier hva kommunene er ansvarlige for når det gjelder helse, omsorg og barnehager.
Helse- og omsorgstjenesteloven: Kommunen har ansvar for å sørge for at alle som bor der, får de helse- og omsorgstjenestene de trenger. Dette gjelder alle mennesker, uansett alder og helsebehov.
Lov om sosiale tjenester: Kommunen må hjelpe mennesker som trenger sosialtjenester, som for eksempel økonomisk hjelp, og sørge for at de som bor i kommunen får tilgang til disse tjenestene.
Lov om barnehager: Kommunen har ansvar for å passe på at barnehagene i området følger lovene, og de må sørge for at det finnes barnehageplasser for barn under skolepliktig alder som bor i kommunen.
Klage, kontroll, rapportering, tilsyn: Dette handler om hvordan folk kan klage på beslutninger som kommunen tar, og hvordan staten kan følge med på om kommunene følger lovene.
Klageadgang: Hvis du er uenig i en avgjørelse som kommunen har tatt, kan du klage. Kommunen må tilby en mulighet til å klage på bestemte saker, som for eksempel avgjørelser som påvirker deg. Dette blir vanligvis gjort av kommunestyret, fylkestinget, eller en egen klagenemnd.
Klage til staten: Hvis du ikke får støtte fra kommunen, kan du klage videre til staten. Staten kan hjelpe deg hvis de mener kommunen har gjort noe feil, og de kan pålegge kommunen å endre seg.
Tilsyn og kontroll: Staten har ansvar for å sjekke at kommunene følger lover og regler, og at de gjør det de skal gjøre. For å kontrollere dette, samler staten informasjon fra kommunene. Det kan være nøkkeltall som viser hvordan kommunene gjør jobben sin, som for eksempel i KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering). Kommunene må rapportere om hva de gjør på forskjellige områder, og dette gir staten innsikt i hvordan kommunene styrer og hva de bruker pengene til.
New Public Management (NPM):
New Public Management (NPM) handler om hvordan offentlig sektor kan bli mer effektiv og lønnsom ved å tenke som private bedrifter.
Problemet:
Hva er tanken bak NPM? Tankegangen bak NPM er at folk som jobber i offentlig sektor ofte er drevet av egne interesser – de vil gjøre minst mulig for å få mest mulig belønning. Derfor prøver NPM å motivere ansatte til å jobbe hardt ved å tilby økonomiske insentiver (belønninger for å gjøre en god jobb), sette klare mål for hva som skal oppnås, og skape konkurranse mellom forskjellige enheter.
Løsninger:
Konkurranse: Det skal være konkurranse mellom forskjellige enheter i det offentlige, slik at de må jobbe hardt for å gjøre jobben bra.
Skille mellom bestiller og utfører: Dette betyr at én gruppe bestemmer hva som trengs, for eksempel hvilken hjelp folk trenger, mens en annen gruppe gjør jobben. Dette hjelper til å passe på at den første gruppen ikke bestiller mer hjelp enn det som egentlig er nødvendig, slik at pengene blir brukt på en smart måte.
Kontraktstyring: Offentlige enheter skal jobbe etter klare avtaler og mål. For eksempel kan et kontor ha mål om hvor mange personer de skal hjelpe med å finne jobb.
Finansering
Skatter og rammefinansering: Dette handler om hvordan kommuner får penger til å drive sine tjenester, og hvordan skatter og overføringer fra staten spiller en rolle i dette.
Skatter:
Kommunene kan bestemme hvor mye folk skal betale i skatt, men det er en maksgrense på 11,6 %.
Kommunene kan også velge å ta eiendomsskatt på hus og bygninger. Skatten kan være mellom 0,2 % og 0,4 % av verdien på eiendommen.
Rammefinansiering:
Kommunene får penger fra staten gjennom overføringer. Dette er penger de kan bruke fritt til det de trenger, men de må følge lover og regler.
Hvor mye penger en kommune får, avhenger av dens behov og inntekter. Rike kommuner som Bærum gir en del av sine penger til fattigere kommuner gjennom en ordning som kalles "utjevning". Dette handler om å sørge for at alle kommuner har nok penger til å gi innbyggerne nødvendige tjenester.
Eiendomsskatt:
Eiendomsskatt er en måte for kommunene å få ekstra penger på, men det er frivillig for dem om de vil ta denne skatten. Staten har satt regler for hvor høy skatten kan være
Øremerkede tilskudd og Brukerbetaling: Dette handler om hvordan staten gir penger til kommunene for spesifikke formål, og hvordan kommunene også får inntekter fra folk som betaler for tjenester.
Øremerkede tilskudd: Dette er penger som staten gir til kommunene, men de kan bare bruke dem på spesifikke ting. Eksempler på slike ting kan være å forebygge rusmiddelbruk, hjelpe flyktninger, eller hjelpe asylsøkere. Pengene er merket med hva de skal brukes til, og kommunene kan ikke bruke dem på noe annet.
Brukerbetaling: Dette er penger som folk betaler til kommunen for ulike tjenester, som vann, avløp og søppelhenting, eller for barnehageplass og opphold på pleie- og omsorgsinstitusjoner.
"Pedagogiske virkemidler": Dette handler om hvordan staten kan påvirke kommunene til å gjøre bestemte ting, uten at det nødvendigvis blir gitt et formelt krav. Når det for eksempel blir sendt ut stortingsmeldinger, kan de inneholde politiske signaler om hva kommunene bør gjøre, men de gir ikke direkte påbud. I tillegg sender departementene veiledere til kommunene, som gir tips om hvordan de kan jobbe med spesifikke områder, som for eksempel ruspolitikk.
Et eksempel på dette er at kommunene kan få en mal for hvordan de kan lage en ruspolitisk handlingsplan, som viser hva de kan gjøre, som å kartlegge hvordan rusbruk er i kommunen sammenlignet med andre, og finne ut hvilke grupper som er spesielt utsatte.
Begrepet «pedagogiske virkemidler» brukes for å beskrive hvordan staten prøver å påvirke kommunene til å følge bestemte råd eller tips, selv om det ikke er et direkte krav.
Et eksempel:
Notatene handler om at Oslo kommune og private selskaper samarbeider om å lage badeanlegg. De private selskapene betaler for å bygge anleggene og passer på at de fungerer bra, mens kommunen betaler for å bruke dem og sjekker at de følger regler.
Dette gjør at badeanleggene kan bygges raskt, uten at kommunen må bruke mye penger på én gang.
Lover og forskrifter: Dette handler om hvordan staten bruker lover for å styre hva kommunene skal gjøre. Den viktigste loven for dette er kommuneloven fra 2018. Denne loven sier at staten bestemmer de store målene som kommunene skal jobbe mot, men kommunene kan velge hvordan de skal organisere seg for å nå disse målene.