Please enable JavaScript.

Coggle requires JavaScript to display documents.

Grunnprinsipper for saksbehandling i sivile saker :closed_book: del 1,…

- - - - Eksempel: Tvl. § 21-7 (2) bokstav c som gir retten adgang til å nekte ført bevis som "retten finner det nødvendig å føre på annen måt"
      - I de fleste tilfeller vil umiddelbar bevisførsel gi det beste bevis. Dette gjelder imidlertid ikke alltid. Dersom det er tale om tekniske spørsmål, eller forklaringen er lang og komplisert, vil retten kunne få et bedre bevisgrunnlag, dersom forklaringen blir fremlagt skriftlig og supplert med muntlig redegjørelse.
        
        Dette er bakgrunnen for at tvl. § 21-12 (2) første punktum gir adgang til å fremlegge utenrettslige erklæringer dersom det gis adgang til å avhøre den som har avgitt erklæringen.
        
        Bestemmelsen må sees i sammenheng med tvl. § 21-7 (2) bokstav c. Dersom det ut fra bevistemaets art ikker er behvo for skriftlig forklarng, kan tvl. § 21-7 (2) anvendes til å begrense adgangen tvl. § 21-12 (2) første punktum gir.
- - - - Obs: Med påstand menes de domsresultater partene krever, se tvl. § 9-2 (2) c og tvl. § 9-3 (3) bokstav a.
      - Begrunnelsen for dette er at når partene utenfor prosessen kan disponere over det forhold saken gjelder, er det ingen grunn til at de ikke også skal kunne gjøre det i prosessen.
- - - - Men også i indispositive saker er det partene som har hovedansvar for bevisførselen. Dette fordi de har de beste forutsetninger for å fremskaffe de faktiske opplysninger som er relevante for saken.
  - - - Begrunnelsen for at retten i dispositive saker ikke skal kunne bygge på påstandsgrunnlag som ikke er påberopt, er at det først og fremst er det sett av faktiske omstendigheter som partene særlig har fremhevet som begrunnelse for sine standpunkter, som motparten har hatt tilstrekkelig oppfordring til å undersøke og imøtegå
        
        Hvorfor gjelder det ikke i indispositive saker også da??
        
        Det ville vært urimelig om retten i saker hvor partene utenfor prosessen ikke kan disponere over forholdet, skulle v@re bundet av partenes prosedyreopplegg. Det vil undergrave formålet med de regler som begrunner indispositiviteten.
        
        Men er det ikke urimelig dersom manglende påberopelse av faktum uten videre skal lede til rettstap? Regelen må suppleres med regler om adgang for retten til å drive materiell prosessledelse.
        
        Etter tvl. § 11-5 (4) kan retten gjøre partene oppmerksomme på relevnate faktiske omstendigheter som de ikke har påberopt og spørre om partene ønsker å påberope disse omstendighetene, og etter § 11-5 (5) kan retten oppfordre en part til å tilby bevis. Målsetningen med en slik veiledning må være å bidra til at tvisten får en riktig avgjørelse ut fra de faktisek forhold og de aktuelle regler.