Til slutt har rutineaktivitetsteori fått sin mest alvorlige kritikk på området moralsk legitimitet. Dets kritikere har hevdet at fokuset på rutinemessige aktiviteter har vist en fullstendig mangel på interesse for eller har direkte unngått lovbryteren, og har dermed glemt etiologien til problemet. I denne forstand har teorien, selv om den starter fra premisset om eksistensen av en "motivert lovbryter", ikke definert betydningen og har derfor ikke vært i stand til å svare på spørsmålene "Hvem er motiverte lovbrytere?" "Hvilke egenskaper har de?" og "Hvorfor er noen individer mer motiverte enn andre til å begå forbrytelser?"
-> Også med tanke på motivasjonsproblemet, mener andre forfattere at fra et analytisk synspunkt kan motivasjon ikke skilles fra muligheter, da begge elementene kun er beskrivelser av den kriminelle hendelsen. Til slutt har dette fokuset blitt kritisert fra et moralsk perspektiv av kritikere som har påpekt at teorien lett kan tilpasses sosial og økonomisk politikk som ekskluderer hele grupper av mennesker, og at den er på linje med "nulltoleranse" politipolitikk knyttet til undertrykkelse av mindre forbrytelser (Garland, 1999).