Please enable JavaScript.
Coggle requires JavaScript to display documents.
JEHOVAS VITNER - Coggle Diagram
JEHOVAS VITNER
Historikk & opphav
-
Når: Først som en bibelstudiegruppe i 1870-årene, så mer og mer et selvstendig trossamfunn. Tok navnet Jehovas vitner i 1931
-
Tidlig i 1870-årene stiftet forretningsmann Charles T. Russell en kristen bibelstudiegruppe. Han var særlig opptatt av det som sto i bibelen om verdens ende, og at Jesus skulle komme tilbake. Gruppa vokste raskt og i løpet av noen tiår ble den en stor og sterk organsisasjon. I 1880-årene opprettet gruppa Vakttårnets bibelselskap med Russell som president. Det var mye uenighet i selskapet, men den nye lederen som tok over etter Russells død, Joseph Rutherford klarte å samle medlemmene og få slutt på uenigheten. Etter Rutherfords død valgte de å ikke ha en leder, men heller et råd. Slik er det fortsatt i dag. I 1931 tok trossamfunnet navnet Jehovas vitner.
Høytider & ritualer
Det kveldsmåltidet Jesus hadde med disiplene sine kvelden før han ble henrettet, er den eneste minnehøytiden om Jesus som Jehovas vitner markerer og skjer bare en gang i året. De har altså ingen nattverd.
Vitnene feirer heller ikke verken jul eller høytidsdagene langfredag og første påskedag. Det begrunner de med at disse høytidene egentlig stammer fra gamle skikker som ikke har noe med bibelens innhold å gjøre.
Dåpen blir sett på som et symbol på at den døpte har viet sitt liv til Gud for å gjøre hans vilje. Den som blir døpt, må først ha studert Bibelen grundig.
Utbredelse
I Norge: I 2011 var det omkring 12 000 fordelt på 180 menigheter. 10 000 av de er forkynnere. Hovedkontoret ligger i Enebakk i Akershus.
I verden: 6 millioner medlemmer i verden. De er flest i USA, Mexico og Brasil.
Hellig skikkelse
Jehovas vitner leser og tror på bibelen, men har sin egen oversettelse, som de mener ligger nærmere de originale bibelskriftene enn andre oversettelser.
Jehova er Gud, og det er kun han som skal tilbes. De godtar ikke læren om treenigheten. Men når de ber til Jehova, ber de i Jesu navn. Jesus er Guds sønn, den som Gud skapte først men Jesus er ikke Gus.
Synet på frelse
Da Guds Sønn ble født på jorden som mennesket Jesus, var han like fullkommen som Adam hadde vært før syndefallet. Slik Jehova hadde forutsett, døde Jesus som et offer. Siden Jesus ble oppreist fra de døde som en ånd og ikke som et menneske, ble verdien av hans fullkomne menneskeliv frigjort og kunne brukes til å «gjenløse» mennesker fra den synden de har arvet fra Adam. På denne måten kan de troende oppnå frelse.
Vitnene henviser til Bibelens ord om at det er Guds ønske at «alle mennesker skal bli frelst», og derfor er de ivrige i sin forkynnelse. Motivet for deres ivrige forkynnelse er å redde så mange som mulig.[28] De ser det slik at ingen mennesker kan dømme andre, for det er det Jesus Kristus som har fått i oppgave å gjøre. Vitnene tror ikke at de er de eneste som vil bli frelst, i den forstand at mange ikke-troende som nå er døde, vil komme tilbake i en oppstandelse og får en ny sjanse til å ta imot Guds tilbud om frelse. De mener at frelse er oppnåelig for alle som vil lytte til budskapet av fri vilje, og ikke er avhengig av Guds predestinasjon.
Hellige skrifter & bøker
Jehovas vitner har gitt ut sin egen oversettelse av den kristne bibelen med sin egen oppfatning av boken. Denne skiller seg noe ut fra den kristne Bibelen. I bladet Vakttårnet og i andre skrifter drøftes og tolkes ulike bibeltekster.
Hverdagen
Jehovas vitner studere bibelen ofte og mye, fordi de har et sterkt ønske om å la seg lede av Guds ord i alt de foretar seg. For de fleste betyr religion mye i livet, også i hverdagen. I utgangspunktet skal alle medlemmer bære forkynnere som oppsøker folk i hjemmet og i gatene.
Menneskesyn
Jehovas vitners menneskesyn er også basert på bibeltekster. De første menneskene ble ifølge bibelsk kronologi skapt for over 6000 år siden. Mennesket er altså en skapning og ikke noe guddommelig vesen. Det er skapt av Gud i Guds bilde og er ikke blitt til gjennom evolusjon . De første menneskene var ulydige mot Gud ( synd ), og måtte derfor dø («den adamittiske død»).