Please enable JavaScript.
Coggle requires JavaScript to display documents.
kapitalisme og verdskrise (USA, lokomotivet i verdsøkonomien (nye…
kapitalisme og verdskrise
the red scare- frykt for revolusjon i USA
da presidenten Woodrow Wilson førte kampanjen sin i 1919 for å få amerikanerne til slutte seg til Folkeforbundet. han la også vekt på at den nye verdsorganisasjonen skulle vere eot bolverk mot førsøka på å spreie kommunismen.
the red scare, frykta for all sosialisme og kommunisme, var sterk i USA i åra etter krigen fordi det også blant arbeiderar i USA var begeistring for bolsjevikrevolusjonen
fagforeningane til gruve- og jernbaarbeiderar krevde nasjoanlisering av kolgruver og jernbaner, og i enkelte hamner nekta hamnearbeiderane å laste skip som skulle frakte forsyningar til dei kvite under borgarkrigen i Russland.
i 1920 fekk presidentkandidaten for sosialistpartiet om lag ein million stemmer(3,4%)
eit lite indretal brøt ut av partiet og danna eit kommunistparti med tilknyting til Komintern. men det store fleirtalet av sosialistane var sosialdemokratar som ikkje var tilhengere av Lenin.
sjølv om sosialistane var få iforhold til folketalet, såg amerika på dette som trussel for landet.
eit fleirtal av statane innførte lover som gjorde det straffbart å drive propaganda for revolusjon.
radikale universitetsfolk ble sparka, private borgerverngrupper gikk til angrep på sosialister og fagforeningsfolk, og radikale innvadrerer ble utvist
det hele toppa seg ved årskiftet 1920-1921 da justisministeren gav det føderale polititet ordre om å bryte seg inn i heimar over heile landet på jakt etter mistenkte revolusjonære.
politiet heldt over 4000 personr fengsla i ukesvis uten lov og dom.
då styresmaktene ikke fant noen våpenlager eller teikn på ein planlagt revolusjon, ebba The red scare ut.
USA, lokomotivet i verdsøkonomien
i staden for klassekamp og revolusjon opplevde USA en fantastisk økonomisk vekst gjennom 1920åra "the roaring twenties" skapte ein stor velstående middelklasse. med veksten kom også mange industriarbeidere til gode.
under verdskrigen var det ein enorm etterspørsel etter amerikanske varer i Europa, fordi mykje av produksjonen der vart lagd om til militære føremål.
nye oppfinninger i USA revolusjonerte produksjonen. viktigste var kanskje samlebandet, som henry ford fann opp.
det var så effektivt at produksjonstida for Ford-bilene gjekk ned til ein tidel av det ho hadde vore før
ford tente så mykje at han kunne redusere arbeidstida og auke lønningane, så sant arbeiderane ikkje danna foagforeninger
det vart billigare å produsere, og sjølv om utsalprisene vart sette ned, auka inntektene fordi mange fleire fekk råd til å kjøpe bil.
mange bedrifter økte også produksjonen og fortenesta ved å ta i bruk teoriene til ingeniøren Fredrick Taylor om rasjonell produksjon (Scientific management)
Taylor tok i bruk tidsstudier av arbeidsoppgavene til kvar tilsett for å auke effektiviteten.
han tilrådde rekordlønn og at nokre arbeiderar vart formenn med direkte ansvar for ulike delar av produksjonen
etterspørsel etter varer innanlands auka fordi det vart satsa sterkare enn før på reklame, og folk fekk høve til å kjøpe varer på avbetaling.
industrien spydde ut bilar, radioar, støvsugerar, kjøleskap og andre nye forbruksartiklar.
kvinnene som fekk stemmerett i 1920 åra, fekk i større grad enn før høve til å ta lønt arbeid fordi husarbeidet vart lettare, og fordi det var stor etterspørsel etter kvinnlig arbeidskraft i nye serviceyrke.
USA var det første verkelege forbrukssamfunnet
USA var ikkje bare lokomotivet i verdsøkonomien, men også spreiar av ein ny massekultur.
velstandsauken var så sterk at den republikanske presidentkandidaten Herbert Hoover i 1928 hevda at USA var "nærmare den endelege triumfen over fattigdommen enn noko land nokon gong i historia"
kort tid etter at Hoover tok over som president, vart draumen knust. USA vart ramma av ei økonomisk krise som kasta millioner ut i arbeidsløyse og nød
1929- børskrakk og krise
på det som vart kalla "den svarte torsdagen" i oktober 1929, stupte plutseleg aksjekursane på børsen i NY.
folk fekk panikk og selde unna for å ikkje tape pengar. når få ville kjøpe og mange ville selje, heldt det dramatiske kursfallet fram.
sjølve karkket kom av at spekulantar i fleire år pressa kursen på mange aksjar opp langt ut over den verdien dei hadde. verdiauken på aksjane kunne gå opp i 400% per år.
bankane lånte viillig ut pengar til folk som kasta seg på akjsekarusellen. men hausten 1929 forstod mange kreditorar at det ikkje var samsvar mellom kursane og verdiane til bedriftene.
for å sikre seg mot tap krevde dei at folk som hadde lånt pengar for å spekulere på børsen, skulle betale tilbake låna
det at mange samtidig måtte selje for å klare forpliktingane sine, sette i gang kursfallet som førte til at aksjeverdiane på New York- børsen vart halverte på eit par månedar.
folk med pengar slutta å investere, fabrikkar og bankar gjekk konkurs, arbeidsløyse steig, og mange mista sparepengane sine.
kjøpekrafta i befolkninga gjekk ned, og USA kom inn i ein fallande spiral
fleire og fleire bedrifter med sviktande omsetning gjekk konkurs, og det førte til at fleire vart arbeidslause, som igjen førte til mindre kjøpekraft.
på få år gjekk 100 000 bedrifter konkurs, og arbeidsløysa steig til 25% av arbeidsstyrken utanfor landbruket. det utgjorde nesten 13 millionar arbeidstakerar.
historikerar og økonomar bekrefter at krisa vart langvarig.
mange har peika på den skeive intektsfordelinga i USA som ei årsak. over halvparten av befolkninga fekk ikkje del i velstandsutviklinga i 1920-åra.
dette gjaldt særleg den afroamerikanske befolkninga, ufaglærte industriarbeiderar og bøndene.
den amerikanske bonden hadde fallende inntekster gjennom tiåret. bøndene tente stort på mateksport til Europa under verdskrigen.
det fekk dei til å ta opp lån for investere i dyre maskiner for å auke produksjonen. men da den europeiske matproduksjonen tok seg opp att etter krigen, minka eksporten. den innanlandske marknaden klarte ikkje ta unna den amerikanske produksjonen, og resultatet var prisfall.
bøndene prøvde å kompensere dei låge prisane med enda større produskjon, men dermed fall prisane enda meir. bøndene fekk derfor sterkt redusert kjøpekraft når det gjaldt industrivarer.
idealet i USA var at folk skulle klare seg sjølve, men ettersom det verken fanst arbeid eller offentlege støtteordningar, fekk krisa dramatiske sosiale følgjer.
folk sulta og ledde nød sjølv om USA var den største matprodusenten i verda, og varehusa bogna av tilbud
mange måtte selje eller flytte fra bustaden sin fordi dei ikkje hadde pengar til å betale husleige eller renter og avdrag på lån. i byane levde heimlause menneske i pappskur på avfallsplasser, Hoovervilles, som folk ironisk kalla dei.
president Hoover var motvillig til å la staten støtte dei fattige fordi det ville ta fra dei lysta til å arbeide. han og regjeringa hans meinte at staten burde spare og vise måtehald, slik at folk med pengar kunne få tillit til økonomien og ta til å investere igjen.
mange økonomar har seinare pekt på at sentralbanken i USA burde ha sett rentene ned og gitt folk lettare tilgang til kreditt for å få fart på økonomien, men det motsette skjedde. rentene vart satt opp, slik at det var uråd for både bedrifter og privatpersoner å betale ned lån eller låne pengar for å komme seg ut av krisa
New deal på defensiven
etter valet fekkroosvelt gjennomført ei ny sosiallovgivning som skulle sikre amerikanerne både arbeidsløysetrygd og alderstrygd, og han fekk vedteke forbud mot barnearbeid.
mange trudde at han nærmast hadde vorte sosialdemokrat. konservaive skulda han for å vere kommunist
egentlig var Roosevelt redd for å auke utgiftene til staten og gjere folk avhengig av ein velferdsstat. han var først og fremst ein pragmaiker som første den politikken som ville sikre han makta. for eksempel inkluderte han ikkje afroamerikanske landarbeiderar i sørstatene i statleg støtteordningar fordi lokale raseskilje hindra dei i å røyste.
det var mange økonomer fra Harvard og andre eliteuniversitet som overtala Roosevlt til å gjennomføre New deal- programmet. mange av dei var tilhengere av den brtitiske økonomen John Maynhard Keynes. keynes deltok på versailleskonferansen i 1919 og var ein av mange som advara mot dei økonomiske og politiske konsekvensene av å strfaffe taperane av verdskrigen for hardt
i 1920 utvikla han terorien om den aktive staten i krisetider. eit hovedpunkt hos han var at staten om nødvendig måtte ta opp lån for å stimulere økonomien når hovedproblemet var mangel på kjøpekraft.
i 1937 hadde arbeidsløysa minka så mykje at Roosevelt tok til å stramme inn på dei statlege tiltaka. dermed auka arbeidsløysa igjen dramatisk.
utbrotet av den andre verskrigen kom til å redde New deal- programmet og den aktive staten.
ringverknader av krisa i resten av i verda
børskrakket i New york i 1929 fekk nesten straks store ringverknader utanfor USA fordi landet var de store kreditoren og marknaden i den kapitalistiske verda.
i 1920-åra gav særleg USA lån til krigstaparen Tyskland. usa var ein viktig marknad for produsentene verda over.
som eit ledd i den statlege sparepolitikken etter børskrakket i 1929 slutta den amerikanske regjeringa å gi lån til utlandet. itilleg minka den amerikanske importen av varer fra andre land fordi folk i USA mista kjøpekraft.
dette førte til krise og redusert kjøpekraft i Europa
den samla reduserte kjøpekrafta i industrilanda ramma Afrika, Asia, Latin-Amerika fordi det vart mindre etterspørsel etter råvarene deira: all slags malmar og mineraler, gummi, bomull, kjøtt, ris, silke, kaffe og te
den økonomiske krisa fekk også politiske følger. land som fekk råvarene sine fra USA som for eksempel japan (silke og bomullstoffer) var avhengig av valuta for å kunne kjøpe kol, jern og olje
da eksporten nærmast stoppa opp førte det til meir militaristiske og agressive krefter som ville sikre landet råvarer med makt, fek overtaket i politikken.
i Europa førte den økonomiske krisa til at demokratia kom på defensiven. i Frankrike klarte sosialdemokrater og kommunister å sammarbeide, slik at dei danna regjering, men i land etter land kom meir eller mindre diktatoriske krefter til makta.
særleg dramatisk vart det at verdskrisa auka oppslutningen om dei ekstremt nasjonalistiske og rasitiske ideologiene facismen og nazismen.