Tragedietradisjonen fra antikken ble også ført videre på 1600-tallet. Den franske klassisistiske tragedie, med Corneille og Racine som de fremste representanter, ble mønstergivende for europeisk tragediediktning i lang tid fremover. De tre enheter som Aristoteles omtaler, handlingens, tidens og stedets enhet, ble strengt overholdt. Scenene ble regelmessig og symmetrisk ordnet i fem akter. Det opptrådte et begrenset antall personer, alle hovedpersoner var av høy byrd, og temaene ble hentet fra historien eller fra antikke og bibelske myter, formet i aleksandrinske vers. Den franske klassisismens tredje store navn er Molière, som i sine komedier fremstiller moralske og sosiale problemer og tegner en rekke psykologisk skarpskårne portretter.