Please enable JavaScript.
Coggle requires JavaScript to display documents.
Mellomkrigstid, Europa (Forutsetninger b) (De økonomiske ettervirkningene…
De økonomiske ettervirkningene sammen med etniske motsetninger og frykt for kommunismen drev mange land i en retning av høyreautoritære styrer.
-
Den totalitære fascistiske staten kontrollerte økonomien, forvaltet befolkningsgrupper med byråkratiske nøyaktighet og disponerte over ubegrensede voldsmidler.
Fascismen kjente ingen andre lover enn kampen på liv og død mot indre og ytre fiender – den var krig i fredstid.
Mellomkrigstidens totalitære regimer Sovjet, Italia og Tyskland var ettpartstater med en utopisk ideologi, styrt av en diktator, der partiet forsøkte å mobilisere støtte til stat og fører.
Store grupper støttet opp om styreformen, som hvilte både på terror og demokratisk samtykke.
Krigens belastninger var hovedårsaken til liberalismens og parlamentarismens krise i mellomkrigstiden.
Bolsjevikenes statskupp i 1917 var mulig fordi den russiske hæren var gått i oppløsning og befolkningen hadde vendt seg mot tsarismen.
Mussolinis maktovertagelse i 1922 var mulig pga radikaliseringen av italiensk nasjonalisme under krigen og klassekamp i kjølevannet av den.
Titusener døde hver uke ved Somme og Verdun fra artilleriet fra en usynlig fiende. Fra et mentalhistorisk perspektiv var Somme og Verdun nødvendige forutsetninger for kommunistiske tvangsarbeidsleire og nazistiske folkemord i det hele tatt kunne forestilles – langt mindre gjennomføres.
Etter den russiske revolusjonen i 1917 fantes det tre uforenlige samfunnssystemer – det liberale parlamentariske demokratiet, kommunismen og fascismen som i seg selv var årsak til friksjon og konflikt.
Det var uunngåelig at det skulle komme til et nytt generaloppgjør mellom disse tre. Andre verdenskrig var både et oppgjør om det tyske hegemoniet og et oppgjør mellom de tre samfunnssystemene.
Hitler ble utnevnt til rikskansler fordi brede lag av befolkningen var overbevist om at hæren ble dolket i ryggen under revolusjonen i 1917, og at den økonomiske krisen skyldtes Versaillestraktaten.
Versaillestraktaten skulle redusere Tysklands maktpotensial. Hæren ble redusert, områder ble tatt kontroll over og et erstatningsbeløp ble fastsatt.
-
Det mest synlige resultatet av fredsforhandlingene i 1919 var at en rekke nye stater ble tegnet inn på europakartet i det østerlige Sentral-Europa og langs østkysten av Østersjøen.
En økonomisk depresjon slo innover Sentral-Europa i begynnelsen av 1930-tallet. Dette utnyttet den tyske nasjonalistiske høyresiden til å legge skylden på de demokratiske partiene som angivelig hadde forårsaket nederlaget i 1918 og hadde akseptert Versaillestraktaten.
I 1933 bukket det liberale demokratiet under i Tyskland. Den økonomiske situasjonen var den umiddelbare årsaken til at nazismen kunne oppstå som et alternativ til det eksisterende systemet. De dyptliggende årsakene lå i nederlaget i 1918 og fredsbetingelsene.
Det første totalitære regimet i det tyvende århundre. Diktaturet utraderte rettstaten og trengte inn over alt i det sivile samfunnet.
-
-
-
Arbeiderbevegelsen i alle land ble splittet mellom en kommunistisk fløy og et sosialistisk parti som ønsket å jobbe innenfor parlamentariske rammer.
-
-
En sterk stat, ledet av en diktator.
Ville gjenreise staten – da trengtes nasjonal enhet, ikke partier og klassekamp.
-
-
-
-
Landene som hadde tapt krigen ble destabilisert av sterke totalitære bevegelser og nasjonalistiske strømninger.
En viktig ting skilte de liberale demokratiene fra de totalitære regimene i mellomkrigstiden. I de liberale demokratiene utgjorde nasjonalforsamlingen det politiske maketsentrum – i de totalitære regimene var tyngdepunktet diktatoren, enhetspartiet eller byråkratiet.
I mange land oppstod fascistiske bevegelser som ønsket å avskaffe demokratiet for å gjenreise nasjonen. I Italia, Tyskland, Spania lyktes de å gjøre det i samarbeid med de tradisjonelle elitene.
De autoritære regimene forsøkte å vinne bred støtte hos befolkningen ved å spille på flertallets nasjonalisme, revolusjonsfrykt og antisemittisme.
Spenningene mellom majoritet og minoritet ble skjerpet av den radikale nasjonalismen. Et sameksistens mellom homogenisering og mindretallets rettigheter var vanskelig å finne.