Please enable JavaScript.
Coggle requires JavaScript to display documents.
Internasjonal politikk (1853-1918) (Imperialisme (De to tiårene etter 1850…
- Internasjonal politikk (1853-1918)
Kongressystemet sluttet å fungere etter 1848. Ikke lenger en overordnet fellesinteresse i å bevare freden.
-
Fra 1880-årene tok militærallianser form. Motsetningene mellom dem ble sterkere etter århundreskiftet. Fra da av ingen reguleringsmekanisme enn en stadig mer militarisert maktbalanse.
Den tiltagende konkurransen destabliserte internasjonal politikk i en tid da europeiske enkeltstater la under seg store deler av verden.
Da generalsoppgjøret brøt ut i 1914 var det en uungåelig følge av nasjonalisme, imperialisme og rustningskappløp.
Nasjonalismen omfattet stadig bredere lag av samfunnet – dette førte til en stadig økende folkelig deltagelse i utenrikspolitikken.
Fra 1850-årene førte England, Frankrike, Prøyssen, og Russland en konfliktsøkende utenrikspolitikk som bevisst appellerte til borgerskapets nasjonalisme.
Fra 1870-årene krevde store velgergrupper oversjøiske kolonier og forsterkede forsvar. Parlamenter bevilget store penger til dette.
Nasjonalstatene var veldig gode maktgenratorer og imperialismens spilleregler ødela det som var igjen av europeiske statssystemet av fredsbevarende mekanismer.
I 1870 brøt det ut krig mellom Frankrike og Tyskland. De sørtyske statene sluttet seg til Det nordtyske forbundet. Under beleiringen av Paris i 1870 ble nasjonalstaten Det tyske keieserriket dannet i speilsalen i Versailles. Den prøyssiske kongen ble erklært keiser Willhelm I.
Preussen (Det tyske keiserriket) var nå styrket, mens Frankrike og Østerrike var svekket. Spørsmålet nå var om den tyske maktkonsetrasjonen var forenlig med maktbalansen i Europa?
De to tiårene etter 1850 var preget av sterk vekst i verdenhandelen. Storbritannia ledet ann med frihandel.
-
-
Imperialismen hang tett sammen med industrialiseringen ved at industrialiseringen skapte mange nye avhengigheter, samt at denne bidro til en militær overlegenhet som gjorde det lett å underkaste seg ikke-europeiske territorier.
Perioden 1880-1910 kalles høyimperialismen. Under denne tiden etablerte europeiske stater et formelt herredømme over afrikanske og asiatiske stater.
1860-1880 kalles frihandelsimperialismen. Under denne tiden skaffet europeiske stater, gjennom påtvunget frihandel og statslån, et indirekte herredømmer over afrikanske og asiatiske stater.
Imperialismens årsaker: Den tiltagende konkurransen innenfor det europeiske statssystemet og nasjonalismen.
Hver stat måtte ha eksklusiv kontroll over sin del av verden for å sikre seg markeder og råvarer og for å bosette sin overflødige befolkning.
I 1870- og 1880-årene skjedde det en sømløs overgang fra nasjonalistisk liberalisme til imperialisme.
Raseteorier og sosialdarwinismen ble brukt som argumenter for at imperialismen brøt med liberale og demokratiske prinsipper.
Sosialdarwinismen tolket stormaktene som representater for forskjellige raser – rivaliseringen tilsvarte kampen for tilværelsen.
-
- Opptakten til første verdenskrig
-
Det var fokus på de fremtidige styrkeforholdet og utenrikspolitikken ble stadig mer militarisert opp i mot en fremtidig preventiv krig.
Det pansrede slagskipet var sin tids dyreste maskin – industrialiseringen gjorde i økende grad rikdom og industriell kapasitet til en avgjørende faktor i internasjonal makt.
Østerrike-Ungarn var bekymret for at Serbia, med sin store slaviske befolkning, utgjorde en trussel mot monarkiets fremtid. Tyskland var bekymret for at Russland skulle vokse seg for sterke til en tofrontskrig. Da var det bedre å gå til preventiv krig, før maktforsyvningen inntrådte.