Please enable JavaScript.
Coggle requires JavaScript to display documents.
Europa post-Napoleon-kriger (Imperialismens tidsalder (1860-1914) (Siste…
- Europa post-Napoleon-kriger
Tiåret etter Wienerkongressen (1814-15) går under navnet “restaurasjonen.” Kongedømmene ble gjenreist og de aristokratiske elitene og etablerte kirkene vendte tilbake til de samfunnsposisjonene de hadde hatt.
Men ikke alt ble som før. Nyordningen av Frankrikes territorium og administrasjon kunne ikke gjøres om, heller ikke var det mulig å vende tilbake til eneveldet og standssamfunnet.
Etter Wienerkongressen samarbeidet stormaktene innenfor det såkalte kongresssystemet for å hindre at regionale interesserkonflikter skulle oppstå.
Wienerkongressen flyttet suveriniteten fra monarkens person til staten. Dermed stoppet dynastiske krav. Fyrsten var nå kun suverenitetens øverste organ, selve suvereniteten hvilte nå i staten.
Etter Krimkrigen (1853-1854) sluttet kongresssystemet å fungere. Stormaktene anerkjente ikke lenger kongressen som et instrument for å opprettholde fred, med det resultat at andre halvdel av århundre var preget tiltagende konkurranse innenfor en anarkistisk system. Demokratisering betød alt annet en fred da statslederne oppdaget hvilket potensial som lå i nasjonalismen.
Ei Heller sentrale reformer som likhet for loven, sekulariseringen av kirkegods, opphevelsen av privilegier kunne gjøres om på.
I de kontinentale landene fulgte revolusjonene samme pendelbevelgelse: Det gamle regimet ble først skjøvet til side av liberale og demokratiske krefter, med kraftig folkelig støtte. Grunnlover ble utarbeidet, før så det gamle regimet så fikk summet seg og slo ned opprøret med våpenmakt.
Revolusjonene ble utløst av økonomisk ustabilitet og avlingssvikt i jordbruket, som igjen førte til matmangel i de lavere sjikt.
Etter ti år med revolusjon på kontinentet var det få synlige forandringer. I det store og det hele var revolusjonene en blodig fiasko.
De første tiårene etter 1848-revolusjonen var preget av en enorm liberalisering, spesielt økonomisk.
Kongresssystemet etter Wien fastsatte en ny bindene folkerett. Den inneholdt to viktige punkter; forby slavehandel og styrke nøytrale staters stilling i sjøkrigsretten.
Frankrike ble styrt som et autoritært demokrati (bonapartisme) med en pågående utenrikspolitikk som gjorde en konfrontasjon med Preussen uungåelig.
- Imperialismens tidsalder (1860-1914)
Siste tredjedel av 1800-tallet var preget av store økonomiske og sosiale endringer som følge av industrialiseringen og sammenflettingen av verdensmarkedet.
-
-
-
-
-
-
-
Imperialismen ble populær på bakgrunn av kravet om å innhegne et stykke av verdensøkonomien til ekslusiv nasjonal bruk.
Borgerlige nasjonalister gikk inn for å annektere kolonier for å sikre industrien tilgang til råvarer og sikre områder for nasjonens overflødige befolkning.
-
Nasjonalstatene var de beste maktgeneratorene. De kunne trekke ut ressurser av et sentralisert, homogenisert og demokratisk stat.
Naturvitenskapelig legitimitet ble brukt for å begrunne kolonisering av folkgrupper. Den biologiske raseteori ble utviklet for å sannsynliggjøre et “naturlig” hierarki. Dermed ble imperialismens herredømme legitimert.
Raseteorien ble i neste omgang brukt innad i nasjonen, som nå ble forstått av radikale nasjonalister som en stadig kamp med andre arter om naturressursene. “Nasjon-arten” fikk sin legitimitet gjennom et fellesskap med historiske, kulturelle og religiøse fellestrekk. Fremmedelementer innenfor eget folk ble sett på som biologisk nedbrytende, slik at jødene gjennom antisemittismen ble sett på som en trussel mot nasjonens styrke og enhet.
Sosialdarwinismen fremmet ideen om at krig var et naturlig mellomfolkelig tilstand som førte til at de mellomstatlige relasjonene ble militarisert.
Industrialiseringen og urbaniseringen skjøt fart under det tyske keiserriket. Sammen med Europas mest effektive hær oppstod spørsmålet: Var denne stormakten sterk nok til å dominere kontinentet?
-
Ingen tysk hær, kun enkeltstenes kontigenter, skatter ble innkrevd av de enkelte statene.
Forbundsrådet var formelt sett Tysklands regjerning, men fungerte aldri slik i praksis.
I 1895 innførte keiser Wilhelm sin Weltpolitik med målsetning om å gjøre Tyskland til en av verdens dominerende makter. Marinen måtte rustes opp for å nøytralisere Englands hegemoni. Dette førte til et rustningskappløp som startet i 1905.