Please enable JavaScript.
Coggle requires JavaScript to display documents.
Rene Descartes (Det tenkende (res cogitans), Det utstrakte (res extensa)…
Rene Descartes
- Det tenkende (res cogitans), Det utstrakte (res extensa) og gudsbeviset.
Descartes dualitet: det tenkende på den ene siden og det utstrakte på den andre. Mennesket befinner seg i begge dimensjonene.
-
- Cogito ergo sum er en klar og fullkommen forestilling, og siden én ting ikke kan oppstå fra ingenting, så må denne fullkomne forestillingen må ha oppstått fra noe fullkommet. Selv er han en tviler, så han kan ikke være opphavsmannen, derfor må det finnes noe fullkommet utenfor han selv – derav gudsbeviset.
- Og hvis en fullkommen Gud finnes, så ville ikke denne narre Descartes, for det gjør ikke fullkomne vesener.
- Med dette mener Descartes å ha vist at han ikke er det eneste vesen som eksisterer. Det finnes også et fullkomment vesen som er kilde til alle hans sanne – dvs. klare og tydelige ideer.
- Det som kjennetegner Cogito ergo sum, er at det er en klar og tydelig erkjennelse. Fra det avleder Descartes at alle klare og tydelige erkjennelser er sanne – klar og tydelig blir målestokken på sannhet!
- Gud blir dermed garantisten for at menneskets tenkning/fornuft ikke bedrar oss. Dermed skaper Descartes en forbindelse mellom jeget og verden utenfor: Intuisjoner vi opplever som klare og tydelige, er faktisk også sanne!
Tvilen frembringer altså to innlysende forestillinger: at jeget eksisterer og at Gud eksisterer – og med ham, hele den fysiske virkelighet.
Fra dette grunnlaget skulle han bygge filosofien på nytt på et sikkert fundament, gjennom helt sikre grunnsetninger (aksiomer)
-
I de foregående epoker ble tilværelsens mening og sannhet oppfattet som noe foreliggende, noe allerede etablert. Dette forandrer seg med renessansen.
Kopernikus, Kepler og Galilei
-
Descartes ville finne et nytt, absolutt sikkert grunnlag for erkjennelsen.
- Descartes’ metodiske tvil
Descartes vil strekke tvilen til sitt kulminasjonspunkt, hvor den slår over i sin motsetning, visshet. Slik vil han etablere en ”sikker grunn” – hevet over enhver tvil – som all annen viten trygt kan hvile på.
Alt det i prinsippet er mulig å tvile på, skulle betviles.
Descarte tviler på:
Den filosofiske tradisjonen: Dette var jo bare en annenhånds viten, han kan derfor ikke være absolutt sikker på den.
Sansene: Sansene kan bedra oss. (Eksempler på sansebedrag: Et fjell kan se blått ut på avstand, jorden ser flat ut, men det at jeg sitter her nå – kan det betviles? Ja, det kan være en drøm
Logikken og matematikken: Det finnes mennesker som begår feilslutninger når de resonnerer over matematiske emner, selv om de tror de har rett. ref. Matrix/den Onde Ånd.
Cogito ergo sum: Descartes finner til slutt sluttpunktet for sin metodiske tvil. At han tviler, kan ikke betviles. Innholdet av det han tenker kan betviles, men ikke at han tenker det! Tvilen har nådd sitt kulmineringspunkt og slått om i sin motsetning: absolutt visshet.
Descartes’ filosofi befester tidens menneskesyn: det alenestående individet som eneste sikre utgangspunkt. Sannheten må utgå fra individet, den foreligger ikke.