Please enable JavaScript.

Coggle requires JavaScript to display documents.

Den arabiske våren (Tidsforløp (Tunisia (lang historie, velfungerende…

- - - - Nå var det han som var tiltalt –en arabisk diktator var ikke bare felt, han skulle holdes til ansvar for hva han hadde gjort.
        
        tre år etterpå var ting immidertidling tilbake til "det normale2: DEPRIMERENDE LIKT mUBARAKS STYRE
        
        etter at militæret tok makten gjennom kuppet sommeren 2013 var et lignende regime tilbake, og kanskje mer autotitært enn før, hva hadde skjedd?
        
        i Egypt ga ikke militæret fra seg makten slik de hadde lovet, men beholdt den selv
        
        arresterte først islamistene, men ikke overrraskende, vendte siden seg også mot sekulære aktivister
        
        han nissen Mubarak ble jo frikjent og sluppet fri 24. mars 2017. lol...
    - - lang historie
      - velfungerende institusjoner
      - god infrastruktur
      - manglende samarbeid mellom ulike politiske krefter
      - dominerende rolle for militæret
      - betydelig utenlandsk innblanding
  - - - et likhetsstrekk mellom de fleste opprørende er omfattende folkelig mobilisering og bred deltagelse i demonstrasjoner mot de sittende regimene
      - demonstrasjonene var i utgangspunktet ikkevoldelige, men ble oftes møtt med voldmakt fra regimene som forsvarte sin posisjon.
      - et tredje er at opprørernde i hovedsak var spontane, med liten planlegging og mangelfull ledelse og fravær av helhetlige politiske plattformer, inklusive økonomisk politikk
        
        dette har bidratt til innvendinger mot å omtale opprørene som "revolusjon". utfallet av opprørende indikerer også at det knapt er snakk om revolusjonære omveltninger, som midtøsten vesentlig har to klassiske eksempler på:
        
        Egypt i 1952 som førte til framveksten av pan-arabisme, og Iran som i 1979 skapte den første islamistiske staten
        
        pan-arabisme
      - et fjerde fellestrekk av opprørende i 2011-12 var inspirasjonen fra den politiske utviklingen i Tyrkia på samme tidspunkt, med en ennå moderat islamistisk tyrikisk modell som forbilde
      - en fellesbetegense er hensiktsmessig for å påpeke sammenhenger mellom opprørene som skjedde i mange land på kort tid. opprør i ett land inspirerte til det samme andre steder, både hva gjaldt krav som ble fremmet og metoder som ble brukt
        
        samtidig har vært opprør lokale årsaker og særtrekk: historisk polityisk og kulturelt, og ikke minst økonomisk og sosialt.
        
        Mens de to første - Egypt og Tunisia (og deretter jemen) - ble gjennomført med ikkevoldelige metoder, kom det i Libya (og deretter i Syria) til full borgerkrig
        
        I Libya påkalte opprørerne internasjonal militær inngripen - o g fikk det
        
        i syria ble et tilsvarende ønske om intervemsjon avvist, men politisk og militør unnblanding fra en rekke land fant likevel sted
        
        opprøret i Bahrain ble gjennomført uten vold, for å bli slått ned militært av styrker fra Golfrådet
    - - det ble ikke ledet av partier eller andre organisasjoner, selv om slike til dels sluttet seg til
    - - politiske partier, herunder islamistiske partier som forholdt seg passive da opprørende brøt ut, har tatt over intiativet
  - - - feb brøt så oppføret ut i Libya, som førte til at landets statssjef, GadDafi ble styrtet 23 august 2011
        
        Opprøret i Jemen brøt ut 23. januar 2011, men landets president, Ali Abdullah Saleh, gikk først av 27. februar 2012.
        
        Like fullt var det vel kjent at det var klima for opprør i den arabiske verden. Regionen hadde i mange år vært regnet som en av verdens minst demokratiske, med både autoritære republikker og monarkier, og med økonomisk ulikhet og sosial spenning.
- - - - vel og merke store forskjeller, noe har blitt bedre, først og fremst Tunis, men ogaå andre steder. men jevnt over dårlig
    - - Hvorfor??
        
        Hvorfor gikk det galt?
        
        manglende tillit og svake insitusjoner
        
        islamisme
        
        gjenstridige regimer
        
        svake stater og arven etter kolonimaktene
        
        ekstern innblanding
        
        sekterisme og ekstremisme
        
        styreform
        
        olje
  - - - Jemen, Syria og Libya er kastet ut i kaos og krig, og Egypt ble et demokratisk valgt regime avsatt i et militærkupp som i hovedsak gjeninnførte det gamle styresettet og insatte et regime som ahr forfulgt demokratiforkjemperne fra 2011
    - - i motsetning til Bahrain samt i Libya og syria.
        
        egypt endret dette seg da de militære i 2013 grep maten og avsatte den valgte ledelsen fra Det muslimske brorskap og president Mohammed morsi
    - - herskerne i de arabiske monarkiene, hvorav de fleste i Golfen, samt Jordan og marokko, klarte å stå imot protesten
        
        dette kalrte de blant annet ved å innføre politiske reformer og øke budskjettene. med økte lønninger og subsidier.
- - - - dette viser oss at valg ikke er forebeholdt demokratier - diktatorene har også alltid gjort det
        
        årevis med autoritær manipulasjon av systemet gjør noe med praksis og tillit
    - - religion er en viktig politisk faktor i Midtøsten, og den har til dels blitt forsterket etter Den arabiske våren. religiøse grupper spilte imidlertid ingen framtredende rolle under selve opprørende. derimot har flere fylt et politisk vakuum etter at sittende regimer måtte gå av, og har fått betylig oppslutning i valg
        
        islamistiske partier dannet regjering både i Egypt og Tunisia
        
        deretter har statsoppløsningen i Libya, og krigen i Syria skapt grobunn for framveksten av jihadistiske grupper, inklusie IS som i perioder har hatt stor militær framgang men uten å oppnå folkelig oppslutning
- - - - den internasjonale krisen bidra til forverrede livskårkriser i flere land, men politiske og sosiale protester som følge.
        
        andre opprør som kan ha inspirert
        
        det politiske opprører i Libanon i 2005, en såkalte sederrevolusjonen, pekt på som en inspirasjonskilde.
        
        intifada
        
        den iranske revolusjonen pekt på opprør som skapte regimeendring, og enda mer: opprør mot det nye iranske regimet i 2009, som ble slått ned
        
        inspirason
        
        den politiske og økonomiske framgangen under det nye regimet i tyrkia, med en liebral islamstisk tyrikisk modell, var for mange en inspirasonkkilde.
        
        et mer forsiktig forøk på politisk liberalisering som fant sted i syria i 2000, den såkalte Damaskus-våren, ble reversert og en politisk tilstramming bidro til opprøret der et tiår senere
- - - - opprørsbølgen spredde seg raskt og så ut til å få vidtrekkende følger for den politiske utviklingen i regionen. Mesn opprør første til dramatiske endringer i i enkelte land ble det stanset i andre - og reversert særlig i egypt- opprøret i tunisia var det som førte til det mest merkbare, vedvarende politiske endringer i demokratisk retning